Team Raske poter
Etter Finnmarksløpet hadde vi bestemt oss for å ta en liten evaluering. Skulle Helene starte i Pasvik Trail eller skulle hun lytte til kroppen sin, som fremdeles kranglet etter krasjen hun var gjennom ifjor?
En klok beslutning ble tatt og Øistein steppet inn bare et par uker før Pasvik Trail 2019 gikk av stabelen.
De siste timene før start begynte nervene å melde seg. Hva i alle dager har jeg meldt meg på? Er jeg klar for å ta med 8 topptrente atleter ut i sporet? Jeg har jo ikke trent så mye med dem denne sesongen. Vil jeg klare å ta vare på dem gjennom 24 mil i ødemarka? Det er mange spørsmål som står i kø i hodet mitt.
Heldigvis har jeg god hjelp fra handlerne mine Helene og Ida. De klarer å overbevise meg om at dette skal gå bra. Så nå er det bare å gjøre seg klar…
Første etappen starter rett utenfor Svanhovd og går vest mot Grasmyra, så nordover via Ytremyra mot Sagvannet. Pulsen og nervene begynner å komme under kontroll. Jeg er endelig igang og alene med hundene. Akkurat slik jeg har drømt om i flere år. Endelig er det min tur.
Jeg begynner å nærme meg kryssingen av Onkajarvi og står fremdeles på skutermatta for å bremse farten. 30 km med bremsing. Vi hadde avtalt at vi skulle gi hundene en god opplevelse og kjøre pent hele veien. Ikke noe særlig fortere enn 15 km/t. De er unge superhelter som tror de klarer alt. Det er vår jobb å sette grenser og gi dem en positiv erfaring.
Jeg ringer Helene for å spørre om hvor lenge hun pleier å måtte bremse hundene. Hun bare ler og oppfordrer meg til å fortsette å følge planen.
På tur over midtfjellet tar jeg igjen flere spann. Hundene synes det er moro å jage etter andre. Kraften øker med engang de oppdager noen foran seg. Jeg må bremse hardere for å holde farten nede.
Midt oppe på Skifjell stopper jeg for å snacke hundene. Jeg har klart å holde kjøreplanen til punkt og prikke. Kjøre jevnt og stopper hver time. Hundene er glade og ivrige. Swift ser på meg og hopper høyt opp i luften mens han rykker til. De er allerede klare til å løpe videre.
Jeg kikker opp mot nordlyset som blafrer over himmelen. Det er en magisk stemning. Jeg kjenner gåsehuden reiser seg på ryggen. Dette er virkelig så fint som jeg hadde drømt om. Alene på fjellet sammen med hundene.
I det jeg begynner å nærme meg Neiden tar jeg opp huskelisten til sjekkpunktet. Jeg må terpe på rekkefølgen. Det er viktig at jeg gjør jobben min så effektiv som mulig for at hundene skal få best mulig hvile.
Hundene har lagt seg for å hvile. Nå er det ikke mer jeg kan gjøre og går derfor inn i fjellstua i Neiden. Handlerne tar i mot meg og fikser alt for meg. For en luksus. De tørker klær, bestiller mat og lader batterier.
Når jeg er ferdig å spise tar de fra meg telefonen og jager meg i seng. Jeg finner en sofa og slukner umiddelbart.
3 timer senere blir jeg vekket av Helene. Nå er det på tide å få i seg litt mat og kaffe før jeg må ut til hundene.
Klokka er 06:19 og jeg signerer meg ut fra sjekkpunkt Neiden. Løypa svinger vestover mot grensa til Finland. Vi følger grensegjerdet i et kupert terreng og skal helt på toppen av Rádjoaivi.
På vei opp Rádjoaivi tar vi igjen et spann. De ser slitne ut i solsteiken. Sola varmer godt nå og det er litt for varmt for hundene. Jeg jobber meg oppover og tar pause på hvert platå. Jeg ser at hundene blir varme og trenger pausene for å holde temperaturen nede. Hver gang jeg stopper ruller de seg godt i snøen for å kjøle seg ned.
Etter noen timer sørover i Pasvikdalen passerer vi Store Spurvvatnet. I sørenden av vannet dreier løypa østover i retning Pasvikelva og grensen mot Russland.
Endelig ute på Pasvikelva på tur opp mot sjekkpunkt Vaggetem. Det er varmt og hundene virker litt leie. Jeg forsøker å synge muntert for å muntre de opp. Pent er det ikke men jeg ser at det hjelper.
Nå er snart en kupert, tung og varm etappe over. Vi gleder oss til litt hvile…
Denne gangen går sjekkpunktrutinene mye bedre. Jeg vanner og fôrer hundene før de får litt massasje. Det er fint å få igang restitusjoen litt fortere.
Nå skal hundene hvile, så jeg rusler opp og setter meg ved bålet. Det er utrolig fint her på Vaggetem. Øvre Pasvik er noe helt for seg selv.
Etter 6 timer og 10 minutter hvile starter jeg på sjarmøretappen mot Svanhovd og mål.
Jeg har aldri helt skjønt hvorfor Helene har kalt dette for sjarmøretappen. Ikke før nå. Nå er jeg her selv. Kjenner på stoltheten som vokser inni meg. Jeg er glad og munter og det smitter over på hundene. Vi suser nedover elva.
Vi passerer like øst for SaimaKoia. Plutselig passerer en diger hubro rett over hundene. De skvetter og rykker til. Nå går det veldig fort. Sten snur seg og kikker på meg. Jeg er sikker på at han smiler til meg. Dette synes han er gøy.
Det har blitt mørkt og nordlyset danser magisk på himmelen over oss. Kulda biter i de lett solbrente kinnene min. Det er utrolig vakkert. Jeg merker at jeg savner slike stunder når jeg sitter på toget til jobben i Oslogryta.
Tiden har gått så altfor fort. Vi har akkurat passert Store Sameti og skal snart svinge ned mot mål. Det er bare 12 km igjen av dette eventyret.
I det vi kommer inn på samme sporet som vi kjørte ut, så kjenner hundene seg igjen og farten øker. Nå kan jeg slippe opp litt og la de ha det gøy inn mot mål.
Vi passerer veien ved Løken i godt driv. Kun 1,5 km igjen. Vi har klart det!
Siste svingen inn på stadion, så er vi i mål.
Nei, helsike!
Jeg klarte ikke svingen og kjører rett ut mot hovedveien. Bremser litt ned og er litt usikker på hva jeg skal gjøre nå. Jeg velger den isete veien inn mot Svanhovd. Står med full tyngde på isbremsen og skutermatta samtidig. Farten øker bortover veien. Dette var kanskje ikke så smart.
Jeg gir kommandoen rooolig til hundene og det hjelper litt. Svingen inn mot Svanhovd går fint. Flere funksjonærer kommer løpende for å hjelpe til. Vi får ledet spannet på vei inn mot løypa igjen og jeg må ta en høyre-venstre-sving for å komme mot mål.
Høyre går fint og nå rett til venstre inn på løypa. Linesettet kutter svingen og meier ned en av funksjonærene. Jeg bråbremser for å unngå å skade henne. Heldigvis går det fint og jeg kan kjøre videre inn i mål.
JAAA! Jeg klarte det. Jeg og 7 glade hunder.
Tusen takk for turen: Elektriker Sten, Nikita, Tesla, Gina, Glenn, Goahppil, Swift og Lille Anja.
Lørdag 7.mars 2020 kl 13:41 stod jeg på startstreken i FL-600.
På tur i dag opplevde jeg alle hundekjøreres største mareritt. Jeg mistet spannet.
Det går mye tid når man har trekkhunder. Men har du tenkt over hvor mye tid som går med?
De første prototypene er endelig klare til test.
Høsttreningen sliter ut potesokkene på 1-2-3.
