I dag mistet jeg spannet

Planen i dag var å kjøre en langtur fra gården vår, over mot Dokkfløy og videre derfra over til Synnfjorden. Der har vi laget en snusløyfe og turen blir ca 68 km tur-retur fra gården.

Det er kommet endel nysnø de siste dagene og løypene ble kjørt opp i går, så forholdene er fine med noen innslag av gjenføyka løyper. Ingenting som skaper noen problemer av noe slag, og vi koser oss på tur.

I det vi kommer inn på veien ved Dokkfløyvannet ser jeg plutselig en nødrakett på østsiden av vannet. Før jeg rekker å tenke at jeg må ringe politiet så kommer det enda en nødrakett. Jeg bestemmer meg da raskt for å stoppe opp og ringe til politiet. Jeg forteller hva jeg har sett og hvor rakettene ble skutt opp fra. Den hyggelige damen i politet sier at de skal sjekke opp saken og at jeg må ringe tilbake dersom jeg ser flere nødraketter.

5 minutter senere dukker det opp enda en nødrakett litt lengere nord enn de første. Jeg gjør da som jeg fikk beskjed om, og ringer tilbake til politet. Der får jeg snakke med samme hyggelige dame som sist, og mens vi snakker sammen så dukker det opp flere og flere nødraketter. Vi blir da enige om at dette må være en øvelse, men at de likevel skal få bekreftet dette.

10 minutter senere ringer damen fra politiet tilbake og forteller at forsvaret har øvelse og at det er bare å ignorere nødsignalene. Det var bra at ingen var i nød, tenker jeg og kjører fornøyd videre.

På vei tilbake, like ved Storlibua, så kaster Gerd opp. Jeg stopper derfor, sjekker henne og bestemmer meg for å ta henne i sleden et stykke. Hun så litt preget ut og jeg ønsker ikke ta noen sjanser så nære Finnmarksløpet.

Løypa langs Dokkfløyvannet var i dag herpet av beltevogner og sleden slet litt med å holde seg i ro sporene. Etter noen få hundre meter, slengene sidelengs i sporene, så kommer det en nødrakett litt nærmere enn forrige gang. Det suser og poffer i det den fyker til vers. Gerd får panikk og klarer å vri rompa ut av sleden i ett byks. Hun blir hengene etter sleden og jeg bråstopper så fort jeg kan for å redde henne. Akkurat i det jeg skal til å få henne løs så går jeg skikkelig på trynet over sleden. Hun klarer heldigvis å trekke seg ut av halsbåndet og spannet setter i vei uten oss…

Jeg roper STÅÅÅ etter det flere ganger uten noen respons. Vanligvis så stopper de når jeg sier stå, men dette oppleves sikkert som noe helt annet og de fortsetter bortover løypa i et godt driv. I dag tester jeg lys på sleden, så det er lett å se de når sleden kjører fra oss.

Jeg løper det jeg er god for etter spannet. Samtidig forsøker jeg å få opp telefonen for å ringe til første og beste nabo med scooter. Første jeg tenker på er Thomas, men han har jeg ikke lagret nummeret til, så neste på lista er Marius. Jeg må stoppe litt opp for å klare å treffe tastene på telefonen.

Marius svarer med engang og skjønner nok situasjonen på stemmen min. Jeg har panikk og det skremmer meg. Jeg tenker på alt som kan skje med hundene og frykter at de skal komme helt fram til veien ved Spåtind, for så å ta den videre. Skrekk og gru.

Marius hiver seg ut på scooteren for å kjøre i møte med spannet. Jeg tenker at det beste jeg kan gjøre nå er å løpe videre etter spannet selv om jeg ikke ser det. Det er lenge siden jeg har løpt så fort med så mye klær og digre sko. Etter ca 2 km kommer jeg over en bakketopp og ser lyset fra sleden. Der står de…

Jeg løper saktere og begynner å gå når jeg nærmer meg. Jeg roper vennlig til hundene i frykt for at de skal sette av gårde igjen. Når jeg er nære nok kaster jeg meg over sleden og begynner å se etter ankeret. Det står planet perfekt ved siden av sleden. Akkurat som jeg ville gjort det. Det var ankeret som hadde hoppet av i fart, falt ned og stoppet spannet.

Jeg dobbelsjekker at ankeret sitter før jeg går frem og begynner å undersøke hundene. Samtidig ringer jeg Marius og avlyser redningsaksjonen. Etter en halvtime med nøye sjekk av hver enkelt hund kan jeg bekrefte for meg selv at ingen har fått noen synlige skader. De virker glade og fornøyde som om ingenting har skjedd.

På tur hjemover merker jeg at det verker i høyre armen og at stoltheten min har fått seg en skikkelig knekk. Dette er den aller verste følelsen jeg har kjent på veldig mange år. Hjelpeløsheten når du står der og ser spannet forsvinner fra deg. Dette skulle jo ikke skje meg. Jeg har jo kjørt hundrevis av ganger nedover bratte vanskelige bakker uten noen problemer. Riktig nok har jeg blitt hengene etter sleden noen ganger, men alltid klart å redde meg inn igjen.

Jeg ringer tilbake til Marius for å takke for beredskapen og utrykningen hans. Det er helt fantastisk og føles veldig trygt å ha så gode naboer her i Torpa.

Vel hjemme i hundegården løper alle hunden glade og litt slitne rundt. De får mat og nå sover de søtt, alle som en. Jeg er utrolig glad for at det tross alt gikk bra tilslutt, og håper jeg får sove godt i natt…

-øistein-