Oppsumering Finnmarksløpet 2020
Starten på FL-600. Foto: Magda Bobryk

Oppsumering Finnmarksløpet 2020

Lørdag 7.mars 2020 kl 13:41 stod jeg på startstreken i FL-600.

Starten

Det er lørdag 7.mars. Klokka er 10:00 og parkeringen har akkurat åpnet. Vi er tidlig ute og jeg føler at vi har det meste under kontroll. Jeg er faktisk ikke nervøs i det hele tatt. Gleder meg bare til å komme ut på sporet. Jeg og hundene har fått trent helt i henhold til planen jeg og Helene satte opp før sesongen. Det er Helene som er eksperten hos oss. Jeg har aldri trent et hundespann systematisk mot løp før og stoler 100% på henne. Selv har jeg løpt, sparket og trent styrke inn mot dette løpet. Jeg føler meg i bra form og jeg vet at hundene er i toppform.

Pakking av sleden er planlagt på forhånd, så det går veldig raskt. Vi har god tid før start og rekker å kose oss litt sammen med familie og venner.

Vi hadde så god tid før start at familien kunne prøvesitte sleden.

Anna fikk prøvesitte sleden før start. Vi hadde så god tid før start at familien kunne prøvesitte sleden.

2 timer før start kommer TD (teknisk delegert) og sjekker sleden min. Jeg finner raskt frem alt obligatorisk utstyr og viser det fram. Det er godt å vite at jeg ikke har glemt noe.

Siste sledesjekk av TD før start. Vi hadde alt på stell og fikk alt godkjent.

Sledesjekk før start. Siste sledesjekk av TD før start. Vi hadde alt på stell og fikk alt godkjent.

Nå begynner det å nærme seg. Vi legger ut linesettet og har en liten prat om de siste detaljene. Jeg vet ganske nøyaktig hvor lang tid jeg bruker på å sokke på alle hundene og spenne de inn. Dette har jeg gjort hundrevis av ganger alene denne sesongen. I år har jeg trent alle 3800 kilometrene selv og begynner å føle meg litt som en hundekjører. Fremdeles har jeg veldig stor respekt for de som kan dette og forsøker å plukke opp nye detaljer hele tiden.

Siste råd og tips fra Helene før starten.

Peptalk. Siste råd og tips fra Helene før starten.

Storm får på ulveklobandasje og sokker før start.

Sokker før start. Storm får på ulveklobandasje og sokker før start.

Nå er det bare 20 minutter til start og vi klare. Hundene er spent inn i linesettet og jeg står klar på sleden. Det er 5 plussgrader og sol. Altfor varmt for hundene. Dette kommer til å bli tungt. Elektriker Sten, Storm og Sarek er store hunder med mye pels, så det er ekstra tungt for dem. De trives best i -10 grader og snødrev.

Nikita (t.v) og Elektriker Sten er klare til å lede oss ut fra start.

Teamet er klare. Nikita (t.v) og Elektriker Sten er klare til å lede oss ut fra start.

ATVen som skal hjelpe oss ruller inn bak oss og de fester bremsestroppen i linesettet vårt. Vi er nå på vei mot starten. Det er bare noen få minutter til vi skal starte ut på eventyret som jeg har drømt om siden jeg bodde i Alta på 90-tallet. Egentlig har jeg aldri trodd at jeg skulle få til dette. Det er først det siste året, etter at vi kjøpte en gård i Torpa og jeg flyttet dit sammen med hundene, at dette har virket innefor rekkevidde. Før dette var det bare en fjern drøm. Men nå. Nå står jeg her. En av de som har klart å stille til starten på vinterens vakreste eventyr, Finnmarksløpet. 600 km på Finnmarksvidda alene med hundene.

Endelig står jeg her. Klar til start på FL-600. Foto: Magda Bobryk

FL-600. Endelig står jeg her. Klar til start på FL-600. Foto: Magda Bobryk

Se starten her på iFinnmark.no. Spol fram til 27:30 for å se min start.

Vet ikke helt hvorfor kommentatorene ikke har fått med seg at jeg bor i Torpa og kjører for Torpa IL…

1. etappe: Alta - Masi (78 km)

Endelig går startskuddet og jeg er på tur bortover Markedsgata i Alta. Jeg vinker til publikum og strekker armen ut for å gi hi-five til alle de som står klare til å ta i mot. Følelsen er helt fantastisk.

Drømmen min har blitt virkelighet og jeg er i gang med Finnmarksløpet. Det ligger mange hundre timer med trening bak hunderumpene og enda flere timer i hundegården bak dette. Jeg har brukt all ledig fritid sammen med hundene. Trent hver eneste av de 3800 km og over 40000 høydemetrene vi har kjørt før vi kom hit.

Jeg svinger til venstre ved Nordlyskatedralen og setter meg ned på knær for å rekke å gi hi-five til de små barna som står på venstre siden av sporet. Jeg holder nesten på å tippe sleden over på siden, men henter meg inn i siste sekund. Alle ler og det er god stemning. Jeg føler meg som en superhelt.

I det jeg kommer ned mot elva på Arones så møter jeg flere publikum som roper navnet mitt og heier. Jeg blir litt paff og klarer ikke å kjenne igjen de som står der. Kjenner jeg dem fra skoledagene her i Alta?

Litt lengre opp mot Øvre Alta står det flere og roper navnet mitt, og da går det opp for meg at de bruker startnummeret for å slå opp navnet mitt. Likevel varmer det veldig med personlig heiarop.

Turen oppover langs Altaelva går i påskevær. Det er mildt, varmt og løse spor. Hundene våre er ikke særlig glad i dette, men likevel så holder vi god fart.

Jeg velger å stoppe litt oftere for å snacke hundene og la de kjøle seg ned pga varmen. Dette koster litt tid, men målet i år er kun å fullføre med glade hunder. Jeg følger rådet fra Dallas Seavey: “Get to the finish line first, then compete.”

Resten av etappen går mer eller mindre som planlagt. Pga dårlige spor og varmt vær ble farta litt lavere enn planlagt, og vi ankommer sjekkpunkt Masi kl.20:00. Alle hundene spiser godt, humøret er bra og formen er på topp.

Planlagt hvile i Masi er 4 timer, så jeg rekker en liten cowboystrekk i gymsalen.

2. etappe: Masi - Kautokeino (64 km)

Jeg er litt for ivrig på første sjekkpunkt og kjører ut kl. 23:35. 25 minutter før planlagt. I etterpåklokskapens tegn så var dette litt unødvendig.

Turen over fjellet mot Kautokeino går også uten noen store hendelser. Jeg kjører sammen med noen andre spann og holder bra og jevn fart i de tunge og løse sporene.

I det jeg nærmer med Kautokeino så begynner endelig temperaturen å synke ned mot -10, som vi har ønsket oss.

04:58 kjører jeg inn til sjekkpunkt Kautokeino. Her bestemmer jeg meg for å ta en ekstra time hvile i tillegg til de 5 timene vi har planlagt. Varmen og de tunge sporene har tært litt på hundene og tanken er å la de komme seg litt ekstra før vi starter på den lange etappen mot Jergul.

Her holder jeg på med å legge ut halm til hundene.

Sjekkpunkt Kautokeino. Her holder jeg på med å legge ut halm til hundene.

3. etappe: Kautokeino - Jergul (100 km)

11:14 kjører jeg ut fra Kautokeino. Vi har fått en god hvil og er klare for den lange etappen mot Jergul. Turen starter med 36 km på vannene nord for Kautokeino. Mártenjávri, Govdajávri, Njallajávri, Stálojávri, Skuvlajávri, Mierojávri, Voulgamašjávri og Heammojávri. Det er ganske ensformig og jeg merker at hundene synes det er litt kjedelig.

I det vi passerer Gievdnegoika får vi litt variasjon, før vi svinger ut på Láhpojávri. 15 km på langs. Det er fremdeles varmt i lufta og jeg glemmer å stoppe så ofte som planlagt.

Igjen får vi et lite avbrudd før vi kjører ut på Vuottašjávri. 8 km til, rett fram på vann. Det virker endeløst.

Plutselig oppdager jeg at lederhunden min Elektriker Sten begynner å snu ørene bakover mot meg, løfter halen og kikker på meg. Jeg skjønner ikke tegnene og kjører videre. Da stopper han opp. Setter seg ned og vil ikke gå videre.

Jeg stopper og tar fram snacking. Lar hundene hvile seg en liten stund spise snacken sin. Deretter flytter jeg Glenn foran slik at Sten skal få en pause fra de endeløse strekkene rett fram.

Første parkering

Vi er i gang igjen. Glenn og Nikita går fint sammen og vi har et bra driv igjen.

Etter noen få kilometer stopper det helt opp. Glenn vil heller ikke mer. Jeg aner ikke hva som er galt og blir kjempe frustrert, lei meg og veldig bekymret for hundene. Hva er det som er galt med hundene?

Jeg ringer til Helene for å fortelle henne hva som har skjedd og da går det opp for meg. Jeg har fått min første parkering.

Her er vår første parkering på vannene mot Jergul. Hundene psyket ut.

Parkering. Her er vår første parkering på vannene mot Jergul. Hundene psyket ut.

Hundene vil ikke ha snacking eller noe. De vil bare hvile. Jeg setter meg ned sammen med de og blir helt på gråten. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt. Vi har jo trent helt i henhold til planen, så dette ikke skulle skje. Likevel så skjer det og her sitter vi.

Etter noen minutter bestemmer jeg meg for å ta en hvil her. Jeg tar av sokker og setter dekken på hundene slik at de skal få seg en hvil.

Her har vi tatt av sokker og tatt på dekken slik at vi er klare for å hvile et par timer.

Klare for hvil. Her har vi tatt av sokker og tatt på dekken slik at vi er klare for å hvile et par timer.

Etter et par timer er vi igang igjen på tur mot Jergul. Hundene virker pigge og spiser maten sin. Det er fint å se hvor mye et par timer hvile har å si for dem. Likevel er jeg ekstra på vakt over ørsmå tegn fra dem. Jeg har nå skjønt at jeg må plukke opp tegnene fra hundene før de stopper.

Inne på Jergul får jeg vetrinærene til å gå over de hundene jeg er mest bekymret over. De finner ingenting og jeg føler meg litt beroliget.

Ambisjonene blir nå justert til bare å gjennomføre og vi bestemmer oss for å hvile mesteparten av natten.

4. etappe: Jergul - Levajok (136 km)

05:30 blir jeg vekt av handlerne mine. De har vært helt fantastiske så langt og jeg kunne ikke ønsket meg noen bedre. Kaffe og mat blir servert før jeg går ut til hundene.

Når jeg kommer ut ser hundene ganske klare ut. Det har vært tunge spor og varmt vær så jeg bestemmer meg for å varme opp en og en hund før vi starter. Jeg tar løs en etter en og løper en liten runde med de for å se hvordan kroppen deres ser ut.

I det jeg kommer til Storm ser jeg at han halter litt. Lurer på om det kan være at han bare har ligget seg stiv eller om det er noe som ikke er som det burde. Jeg bestemmer meg for å høre med vetrinærene.

De finner ikke noe galt med han, så jeg forsøker å varme opp litt mer. Det hjelper ikke. Jeg tør ikke gamble på at store sterke Storm skal havne i sleden på den aller lengste etappen og tar derfor den tunge avgjørelsen om å sette han igjen her i Jergul. Han får bli med handlerbilen resten av veien.

Storm følte seg litt stiv og støl i det han stod opp på sjekkpunkt Jergul. Vi valgte derfor å sette han igjen der.

Vetrinærsjekk. Storm følte seg litt stiv og støl i det han stod opp på sjekkpunkt Jergul. Vi valgte derfor å sette han igjen der.

Det er en tung avgjørelse. Storm er en av hovedmotorene i spannet mitt. Han er rett og slett supersterk og et råskinn som alltid jobber hardt. Uten han blir det tøft videre på den lengste etappen og med de ekstremt tunge sporene.

06:41 er vi på tur ut fra sjekkpunkt Jergul og i gang med den aller lengste etappen. Her er planen å kjøre 4 timer, for så å hvile på sporet et par timer og deretter kjøre inn til Levajok.

På tur mot Karasjok langs elva begynner det å regne. Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg denne turen. Jeg kjenner vannet trenger inn gjennom jakka og genseren. Jeg har kledd meg for Finnmarksvidda, -10 og kaldere. Ikke 3 plussgrader og regn.

Påskepause

Etter ca 4 timer møter jeg en kar som kommer ned fra fjellet. Han har bestemt seg for å bryte løpet og kjøre ned igjen til Karasjok. Hundene hans vil ikke mer. Vi prater litt sammen før han forsøker å komme seg videre. Jeg synes litt synd på han. Hundene hans er helt utslitte og orker ikke gå videre.

Vi kjører litt til før vi finner oss en fin plass i enden av ei myr. Jeg tar av alle baklinene og sokker, og legger på dekken. Vi har ikke med noe halm til å ligge på så da er det godt for hundene å ha dekken mellom seg og snøen.

Solen titter fram i det jeg tar fram fôrkokeren og begynner å tine snø. Det er rene påskestemningen nå. Vi koser oss i solen og glemmer for et lite øyeblikk at vi er midt i Finnmarksløpet.

Jeg fyrte opp fôrkokeren og lagde et skikkelig måltid til hundene før vi skulle hvile et par timer.

Matlaging. Jeg fyrte opp fôrkokeren og lagde et skikkelig måltid til hundene før vi skulle hvile et par timer.

Etter at hundene har fått i seg mat og drikke så henger jeg opp de våte klærne og legger meg oppå sleden for å hvile litt samme med gjengen. Solen varmer godt nå og jeg kjenner at øynene faller igjen.

Etter at hundene hadde fått i seg litt mat og lagt seg ned for å hvile, så satte jeg meg oppå sleden og hadde et par fine timer i sola.

Påskesol. Etter at hundene hadde fått i seg litt mat og lagt seg ned for å hvile, så satte jeg meg oppå sleden og hadde et par fine timer i sola.

Etter nøyaktig 2 timer hvile så er vi igang igjen. Det er fremdeles varmt, men sporene her vi er nå er bra. Vi nærmer oss fjellene og opplever den fineste utsikten så langt.

Her er vi igang igjen etter hvilen på sporet. +2C og Fremdeles veldig varmt til hundene

I gang etter hvilen. Her er vi igang igjen etter hvilen på sporet. +2C og Fremdeles veldig varmt til hundene

Solen er på tur ned bak Ádjatskáidi i vest og vi stiger oppover de første bakkene opp mot gáisene som ligger på rad og rekke bortover. Gáisá er nordsamisk og betyr fjell. De er ikke så høye, men det er et drøyt stykke over. Ca 2 mil over til den andre siden. Opp og ned over de runde toppene. Vi er vant til fjell fra alle turene vi har i Synnfjell, så dette gleder vi oss til.

Endelig begynner det å bli litt kaldere i lufta.

Solnedgang på tur mot Levajok. Endelig begynner det å bli litt kaldere i lufta.

Andre parkering

På tur opp på den andre toppen merker jeg at hundene begynner å nøle. De vil ikke gå videre og benytter enhver sjanse til å stoppe opp for å tisse og legge seg litt ned i snøen. Jeg gir dem pauser ofte og bytter på hvem som går foran. Vi er heldige som har mange som kan gå foran.

På tur opp på den siste toppen stopper det helt opp. Midt oppe på fjellet. Vinden er heldigvis ikke så ille nå, men her oppe kommer uværet veldig fort.

Sakte men sikkert har det gått opp for meg at hundene har psyket helt ut. Vi har ikke trent nok på slike lange strekker, og vi har heller ikke kjørt nok løp. Hundene har begynt å tvile på om de noen gang kommer fram til neste sjekkpunkt.

Overnatting på vidda

Jeg bestemmer meg der og da for at vi gir oss på neste sjekkpunkt. Det er ikke en tung beslutning lengre. Jeg har skjønt at jeg ikke har forberedt dem godt nok for dette, og da er det ingen vits i å presse dem gjennom. Målet var å fullføre med glade hunder, og det klarer jeg ikke denne gangen.

Vi rigger oss til midt oppe på fjellet. Jeg lager en grop til hundene og tar på dem dekken. De ruller seg sammen med engang og legger seg til å sove. Selv tar jeg fram fjellduken og legger meg inni den oppå sleden. Jeg er litt mer utsatt for vind her oppå sleden, men det er viktig å ikke snø inne dersom været snur.

Vinden røsker litt mer i fjellduken nå og jeg tar opp GPSen for å sende en melding til handlerne mine. Det er ikke dekning for mobiltelefon her oppe, men jeg har heldigvis en GPS som kan sende meldinger via satelitt. Melding sendt. Jeg legger bort GPSen og bestemmer meg for å sove noen timer nå. Det viktigste nå er at hundene får en positiv avslutning på dette.

Siste innspurt

Jeg våkner av at vinden river og røsker i fjellduken. Det virker som det blåser mer nå. Jeg åpner glidelåsen og gløtter ut. Været har snudd og nå er det snøfokk og sterk vind. Flere av hundene har snødd helt ned. Dette må jeg ta bilde av, men oppdager at telefonen er helt tom for strøm. Jeg har med powerbank, men orker ikke ta den fram nå.

Jeg tar opp GPSen og kikker på klokka. Jeg har sovet i 5 timer. Nå er det på tide å komme seg ned fra fjellet, så jeg krabber ut av fjellduken og begynner å grave fram de hundene som har snødd ned. Deretter henter jeg snackebaggen og tilbyr dem noe å spise. De sluker alt jeg gir dem og de virker fulle av energi. Jeg får en god følelse inne i meg. Godt å se at de har det bra og spiser godt.

I det jeg tar av dekkene til hundene så mister jeg det ene og må beinfly etter det bortover vidda. Heldigvis stopper vinden litt opp for å trekke pusten før neste vindkast og jeg får kastet meg over det. Ting er litt vanskeligere når det blåser mye.

Vi må kjøre de siste milene ned til Levajok uten sokker. Begge de 2 skiftene er brukt opp på turen hit og jeg vil ikke ta på hundene våte sokker.

Løypa er helt snødd igjen, men vi har heldigvis stikkene vi kan følge. En etter en kommer de til syne i det tette snødrevet. Jeg er veldig glad for at jeg har gode lederhunder som er vant til uvær. Hundene går litt for fort nå, men de har en fint driv så jeg lar dem bare gå. Vi har flyttet vår målgang til Levajok i år og dit er det ikke langt igjen nå.

Vi dundrer ned under brua som går under E6. Det er såvidt vi klarer svingen. Skulle nok å bremset litt mer her. Nå er det ikke langt igjen. Bare litt til langs Tanaelva sørover så er vi der. Lysene fra husene langs veien forsvinner bak oss og jeg kan merke at hundene slakker litt opp. De trodde de var fremme ved lysene. Hundene kikker på meg og jeg føler at jeg balanserer på en tynn knivsegg. De er fysisk spreke, men begynner å tvile litt igjen.

I det hundene ser sjekkpunktet kjenner jeg hele spannet rykke til skikkelig og de går over i gallopp. I det vi er på tur inn på sjekkpunktet ser vi ingen som er der for å ta i mot oss. Vi kjører litt feil og meier like godt ned alle skiltene som står på tur inn til sjekkpunktet. Jeg får flashback til Pasvik Trail i fjor og humrer litt for meg selv.

Levajok

Funksjonærene kommer løpende ut fra fjellstua for å ta i mot oss. Jeg får da vite at meldingen min aldri har kommet fram og at alle har vært svært bekymret for oss der ute. Mens vi har sovet og hatt det bra på fjellet, så har de flere ganger vurdert å sende ut en scooterpatrulje for å se etter oss. GPSen til Finnmarksløpet har vært offline hele tiden mens vi campet på fjellet.

Flere av de andre som lå bak oss i løypa har forsøkt å få kontakt med meg når de passerte. Men det er ingen steder jeg sover så tungt som når jeg er ute på tur. Så jeg har ikke hørt noen ting.

Alle hundene blir sjekket nøye av vetrinæren før vi legger dem i hengeren. Heldigvis er alle friske og raske. De hopper ivrig inn i hengeren og ruller seg godt sammen i den tørre rene treulla.

Her endte reisen i år. Jeg valgte å avslutte for hundene sin del her. Jeg ville ikke presse dem noe mer mentalt.

Sjekkpunkt Levajok. Her endte reisen i år. Jeg valgte å avslutte for hundene sin del her. Jeg ville ikke presse dem noe mer mentalt.

Tilbake i Alta

På tur tilbake til Alta kontakter vi Anneli og Ingjerd. Vi ønsker å booke massasjetime til alle hundene. Det fortjener de virkelig.

Etter at vi kom til Alta så booket vi massasje til alle hundene hos Nidaros hundemassasje og Optimal hund.

Hundemassasje. Etter at vi kom til Alta så booket vi massasje til alle hundene hos Nidaros hundemassasje og Optimal hund.

Anneli og Ingjerd er superflinke med hundene og finner alle små og store plager som kan ha oppstått underveis. På denne måten vet vi hvem som trenger ekstra massasje og oppfølging hjemme i hundegården.

Kun det beste er godt nok for atletene våre.

Dersom du har en eller flere hunder som trenger litt massasje så anbefaler jeg på det varmeste begge to. De er helt fantastiske med hunder og finner alt som trenger oppfølging:

Ingjerd finner dere her:
https://www.instagram.com/nidaroshundemassasje/
http://nidaroshundemassasje.no/

Anneli finner dere her:
https://www.instagram.com/optimalhund/
https://www.optimalhund.no/

Sponsorer

Og tilslutt vil jeg takke våre sponsorer for all hjelp og støtte inn mot løpet. Uten dere ville vi ikke fått til dette. Håper dere er med oss videre på denne reisen.

TUSEN TAKK!

Dere finner dem her:

Abc Thai Vardø

Facebook: https://facebook.com/AbcThaiResturant/

Dersom du besøker Vardø så må du stikke innom dem og hilse fra oss i Raske poter.

Deepinsight AS

Hjemmeside: https://deepinsight.io/
Facebook: https://www.facebook.com/Deepinsightio/
Linkedin: https://linkedin.com/company/deepinsight-io/
Instagram: https://www.instagram.com/deepinsight_ai/

Ønsker du å jobbe med verdens hyggeligste folk, så må du ta kontakt med denne gjengen. De jobber med AI, bigdata og innsikten dette gir. Send de en melding, det vil du ikke angre på.